Eit par stripete pyjamas

Ein film, som mange andre, tidfesta i den andre verdskrig. Vi blir presentert for ein familie på fire, med en gut som likar eventyr, ei veslevaksen jente, mor og far – som er nazioffiser. Det kan vere enkelt å forsvinne blant mengda av slike filmar, men ”Guten i den stripete pyjamas” har en unik vinkling, historie og tittel.

Sonen, Bruno, er ein 9 år gamal gut som likar eventyr og å utforske, og han har ikkje særleg lyst til å flytte frå deira heim i Berlin til eit sted på landet, men slik går det no til sjølv om niåringen ikkje vil. Far har nemlig blitt forfremma til ein ny stilling.

Det nye huset er nok ikkje som Bruno hadde venta, og han får raskt forbod om å ikkje gå i bakgarden. For ein eventyrlystig gutunge som Bruno, blir det snart svært kjedelig å bare leike ute på huska på gardsplassen, og han har også sett at det er ein gard i nærleiken, der menneska går i stripete pyjamasar.

Ein dag får Bruno nok av det etterkvart einsformige livet, og han snik seg ut i bakgarden, og finner eit vindauge han kan kome igjennom, slik at han kan dra å sjå på garden; den finner han, saman med ein gut som heiter Shmuel. Desse to gutane utvikle eit vennskap med eit problem: Det er separert av eit stort elektrisk gjerde.

Filmen er ein vakker og trist historie set gjennom eit barns naive auga. Det er ikkje ein film, der man ser alt det skremmelege som fant sted i den andre verdskrig, men det er der heile tida, gjømt i mellom linjene. Det er ein film som vekker ubehag og frustrasjon, men likevel er det ein film som visar eit fantastisk vennskap, og kor rene barnehjarter er før dei blir skitna til av dei vaksnes holdning og meiningar.

Det er ein film som vekker kjensler i mange former, og ein slik film er absolutt ein god film.

"Hjernen er alene" og "Jeg ser"

"Hjernen er alene" og "Jeg ser"
I ”Jeg ser”, fortel først og fremst bare eg-personen om det han ser, og vi får ikkje vite mykje om kva han sjølv tenkjer. I ”Hjernen er alene” fortel derimot ikkje eg-personen bare om det han ser, men også om kva anna han gjer og sine eigne kjensler.

”Med ett blir jeg redd”

”Jeg roper hjelp
Selv om jeg vet
At ingen vil høre meg”

Det er også brukt uvanlege skildringar, som for eksempel i ”Jeg ser”:

”Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.”

Himmelen er som regel ikkje kvit – den er blå. Skyene, derimot, er som regel kvite, og sola er gul på barneteikningar, men på ordentlig er den ein sterk kvitfarge. Også i ”hjernen er alene” er det spesielle skildringar:

”Naturen står stille
Men trærne krymper
Og havet det tørkes bort”

Tre kan ikkje krympe og havet kan ikkje tørke bort i løpet av sekundar.

Alt i alt får eg ein kjensle av at i ”Jeg ser” er eg-personen annleis frå resten av verda, og dette kjem fram i ”Jeg er visst kommet på feil klode, her er så underlig…”. Eg tenkjer det same om ”hjernen er alene”, fordi når eg-personen er inne i huset, er han aleine, men når han ser på huset utanfrå, er det fullt av folk. Det kan samanliknes med det å ”kjenne seg aleine blant mange folk”.

Men eg får likevel kjensla av at i ”Jeg ser” er ikkje eg-personen like redd eller deprimert, som i ”hjernen er alene”. I ”jeg ser”, verker han heller meir fascinert eller forundra over det han ser, mens i ”hjernen er alene”, tenkjer eg at han verker redd og deprimert, fordi det han sjølv seier det og han roper på hjelp.

Kilder:
"Jeg ser" av Sigbjørn Obstfelder
"Hjernen er alene" av Delillos

"Et dukkehjem" og "Lucie"

”Et dukkehjem” er et typisk realistisk verk av Henrik Ibsen, og ”Lucie” er et typisk naturalistisk verk av Amalie Skram. ”Et dukkehjem” ble gitt ut i 1879, og ”Lucie” ble gitt ut 11 år senere, i 1888. I både "Et dukkehjem" og "Lucie", blir kvinnens rolle tatt opp. I begge disse historiene kan man legge tydelig merke til at det er mannen som er sjefen, både i det sosiale og det private. Men på noen måter tar Amalie Skram det hakket lenger enn Ibsen, og dette gjenspeiler forfatterne i deres epoker: realismen og naturalismen. I Ibsens verk ender det med at Nora forlater mannen sin; kvinnen tar et valg, og overstyrer mannen, for å finne seg selv. Dette skaper så klart debatt, for kvinner gjorde ikke sånt – det kom ikke på tale! Og debatt fører til forandringer. Et typisk trekk ved realismen; sette problemene i fokus, i håp om en forandring.
I naturalismen satte de også problemene i fokus, men de trodde ikke på noen forandring. Det vises ved at Lucie dør på slutten; det skulle aldri gå bra med Lucie, som ikke var født i den høyere klassen. Ja, hun klarte å gifte seg inn, men ektemannen hennes var temperamentsfull og sjefete; hun ble voldtatt av en fremmed; sosieteten lo av henne; og barnet hun fikk var voldektsmannens. Hun endte opp med å ta livet av seg selv - Ganske pessimistisk og typisk naturalistisk, for å si det sånn.

Nora og Lucie er de kvinnelige hovedpersonene, og har til felles at begge ikke egentlig vet hvordan en veldannet kvinne skal fatte seg - Nora, fordi hun aldri hadde en ordentlig mor å se opp til, annet enn barnepiken, og Lucie, fordi hun rett og slett kommer fra en annen lavere klasse, der de ikke hadde de samme spillereglene. Det blir likevel fokusert mer på akkurat dette temaet i ”Lucie”, der Theodor faktisk prøver å forme Lucie til å bli en ordentlig kvinne.

Også billedlig er ”Lucie” mer ekstrem enn ”Et Dukkehjem”. De er ganske like i forhold til kulisser og slikt - Ingen overdådige farger, sminkebruk eller effekter (ikke at sistnevnte var mulig da disse ble spilt inn), men når det kommer til innhold, er det forskjeller. Det er ingen tvil om at ”Lucie” er et godt eksempel på at sex var nesten et synonym på voldtekt i naturalismen. Det er flere situasjoner som forekommer i ”Lucie”, som for eksempel når hun blir voldtatt i skogen, og mens hun sover. Dette ser vi ikke i ”Et dukkehjem” – alt vi ser der er Helmer som prøver seg, og gir seg når Nora sier nei.